A penny for your thoughts

Det skulle ikke mer enn en liten tanke til. En tanke som jeg hadde, som kun jeg merket at manglet hos noen andre. Det var ikke min tanke å tenke, men jeg tenkte at den burde vært tenkt. Det er min egen skyld for at jeg håpet noen andre skulle tenke den. Men på grunn av denne lille tanken som ikke ble tenkt lå jeg i sengen til langt utpå ettermiddagen. Ikke fordi jeg ikke ville stå opp. Jeg ville stå opp, men jeg klarte ikke. Orket ikke. Gadd ikke. Ikke før jeg måtte løpe til bussen for å rekke jobb. Uten frokost eller lunsj. Tok meg ikke engang tid til en dusj. Tok meg ikke engang tid til å tenke.



Nå er jeg tilbake i den gamle tankegangen min. Den jeg hadde i vinter og tidlig på sommeren. Jeg tenkte at livet mitt var kjedelig. At alt jeg gjorde var å jobbe, sove og spise. Det føltes gjerne slik fordi jeg ofte sov til langt utpå ettermiddagen, som idag. Eller lå i sengen og tenkte. Jeg tenkte tanker som aldri burde vært tenkt. Tanker som kun fører med seg negative følelser. Og jeg som hadde vært så flink til nå. Hele sommer sto jeg tidlig opp hver dag. Jeg laget meg frokost med yoghurt og musli. Gikk ut og var sosial før jobb.



Jeg kan ikke la en liten tanke som ikke ble tenkt ødelegge tankegangen min. Jeg vil så gjerne si at jeg skal gjøre noe med det allerede imorgen. At jeg skal ut og være sosial. Eller ordne ting før vi skal reise. Eller starte på transformeringen av sminkerommet mitt. Men jeg kan ikke imorgen. Imorgen jobber jeg dobbelt.



Torsdag. Det blir en fin dag.