Advarsel: Dette innlegget er langt og inneholder masse kjærestekliss som kanskje kan bli kvalmende for noen, men i og med at det er alle hjerters dag og dagen som markerer at vi har vært sammen i 29 måneder så må litt kjærestekliss til. Hadde det ikke vært for at jeg ikke bruker tegn i innleggene mine så hadde det vært hjerter OVERALT!
Kjære kjæresten min. Elsklingen min. Gutten min, eller kanskje heller mannen min. For du liker vel det bedre? Store, sterke mannen. Søte mannen. Tullingen. Du er tullingen min du. Ja, for du tuller fælt. Surrer fælt også, surrehuet. Jeg ler av surringen din, og lurer noen ganger på om du surrer ekstra mye for å få meg til å le. Det er godt du ler av det selv også så vi ler litt sammen. Det er fint å le med deg. Vi ler ikke like ofte sammen lenger, det er vi begge smertelig klar over. Men de siste dagene, de dagene du har vært borte, så merker jeg at jeg har ledd ennå mindre. Du får meg til å le nesten hver dag, selv om det kanskje ikke er så lenge eller så høyt. Det hender til og med at jeg bare ler inni meg (fordi du dummer deg ut eller nekter for at du sovner på sofaen), men jeg ler. Du får meg til å le, elskling. Etter snart to og et halvt år får du meg fremdeles til å le når du først vil.
To og et halvt år snart. Tiden har gått veldig fort, men det har skjedd mye og jeg husker nesten ikke hvordan hverdagene mine var før 14. september 2010. Du er en stor del av hverdagen min. Selv de dagene vi begge jobber mye og sitter foran hver vår skjerm på kvelden så er du en del av hverdagen min, fordi du er der. Du er så nærme at jeg kan ta på deg. Snakke med deg. Kysse deg. Le og fortelle deg hva som var morsomt. Hver natt legger du armen rundt meg og trekker meg ennå nærmere deg, om det er mulig, og du er storeskjeen min og jeg din lilleskje. Slik sovner vi, selv om vi havner på hver vår side av sengen ganske fort etterpå da det blir for varmt. Siden vi er så hotte begge to! Hoho! .. eh, nei? Jo!
Jeg våkner hver eneste dag av ditt hadekyss før du skal på jobb. Det har jeg savnet de siste dagene. Det og å ligge i skje såklart. Det er som du har skrevet her tidligere, din snik, de små tingene som teller. Kan jo legge til klagingen din hver eneste kveld når jeg skal ut å ta "frisk luft" før jeg legger meg. Så står du i døråpningen og uffer deg, men du står nå iallefall der, fine guttemannen min. Du blir med meg, og for det takker jeg deg. Så stopper du øverst i trappa når vi er på vei inn igjen og skal kysse meg for så å klage på smaken. Tulling.
Det er mye jeg vil takke deg for, men akkurat det er noe jeg ikke er så flink til å gjøre. Hverken takke eller komplimentere og jeg vet du savner det. Du er så fantastisk flink, kjæresten min. Vi har en eller annen gang i løpet av de månedene vi har vært sammen klart å vende på de tradisjonelle rollene i hjemmet. Sannsynligvis fordi vi bodde hos deg det første året. Du er så flink og god som vasker klær, støvsuger og lager mat til oss, elsklingen min. Jeg setter så ufattelig stor pris på deg, men jeg vet jeg er dårlig på å vise det. Det er en av mine mange dårlige egenskaper.
Egentlig skjønner jeg ikke helt hvordan du har holdt ut med meg så lenge. Jeg er en klagende arbeidsnarkoman som helst sitter på sofaen og er lat når jeg ikke jobber. Jeg gjør lite og klager mye, det vet jeg. Om jeg er irritert eller sint så går det som regel ut over deg fordi jeg ikke er så flink til å uttrykke sinne for andre mennesker annet enn de som står meg nær, og du står meg nærmest. Ofte er det ikke deg jeg er irritert på i utgangspunktet, men det er rart hvordan man alltid finner noe galt når en trenger å få ut litt sinne. I tillegg er jeg dårlig på å si ifra hva som er galt så du går rundt som et spørsmålstegn og er usikker. Det beklager jeg.
Jeg håper bare ikke du er usikker på min kjærlighet til deg. Du er det herligste mennesket jeg noen gang har fått æren av å bli kjent med. Du er den beste partneren jeg noen gang har hatt, eller noen gang kunne drømme om. Vit det, og husk det, elskling. Selv om jeg kanskje ikke føler meg helt hjemme i leiligheten din så føler jeg meg alltid hjemme i dine armer. I din trygge favn. Du er og har alltid vært der for meg, det vet jeg. Jeg håper du vet at jeg er det for deg også.
Jeg elsker deg så høyt.
Kjære kjæresten min. Elsklingen min. Gutten min, eller kanskje heller mannen min. For du liker vel det bedre? Store, sterke mannen. Søte mannen. Tullingen. Du er tullingen min du. Ja, for du tuller fælt. Surrer fælt også, surrehuet. Jeg ler av surringen din, og lurer noen ganger på om du surrer ekstra mye for å få meg til å le. Det er godt du ler av det selv også så vi ler litt sammen. Det er fint å le med deg. Vi ler ikke like ofte sammen lenger, det er vi begge smertelig klar over. Men de siste dagene, de dagene du har vært borte, så merker jeg at jeg har ledd ennå mindre. Du får meg til å le nesten hver dag, selv om det kanskje ikke er så lenge eller så høyt. Det hender til og med at jeg bare ler inni meg
To og et halvt år snart. Tiden har gått veldig fort, men det har skjedd mye og jeg husker nesten ikke hvordan hverdagene mine var før 14. september 2010. Du er en stor del av hverdagen min. Selv de dagene vi begge jobber mye og sitter foran hver vår skjerm på kvelden så er du en del av hverdagen min, fordi du er der. Du er så nærme at jeg kan ta på deg. Snakke med deg. Kysse deg. Le og fortelle deg hva som var morsomt. Hver natt legger du armen rundt meg og trekker meg ennå nærmere deg, om det er mulig, og du er storeskjeen min og jeg din lilleskje. Slik sovner vi, selv om vi havner på hver vår side av sengen ganske fort etterpå da det blir for varmt. Siden vi er så hotte begge to! Hoho! .. eh, nei? Jo!
Jeg våkner hver eneste dag av ditt hadekyss før du skal på jobb. Det har jeg savnet de siste dagene. Det og å ligge i skje såklart. Det er som du har skrevet her tidligere, din snik, de små tingene som teller. Kan jo legge til klagingen din hver eneste kveld når jeg skal ut å ta "frisk luft" før jeg legger meg. Så står du i døråpningen og uffer deg, men du står nå iallefall der, fine guttemannen min. Du blir med meg, og for det takker jeg deg. Så stopper du øverst i trappa når vi er på vei inn igjen og skal kysse meg for så å klage på smaken. Tulling.
Det er mye jeg vil takke deg for, men akkurat det er noe jeg ikke er så flink til å gjøre. Hverken takke eller komplimentere og jeg vet du savner det. Du er så fantastisk flink, kjæresten min. Vi har en eller annen gang i løpet av de månedene vi har vært sammen klart å vende på de tradisjonelle rollene i hjemmet. Sannsynligvis fordi vi bodde hos deg det første året. Du er så flink og god som vasker klær, støvsuger og lager mat til oss, elsklingen min. Jeg setter så ufattelig stor pris på deg, men jeg vet jeg er dårlig på å vise det. Det er en av mine mange dårlige egenskaper.
Egentlig skjønner jeg ikke helt hvordan du har holdt ut med meg så lenge. Jeg er en klagende arbeidsnarkoman som helst sitter på sofaen og er lat når jeg ikke jobber. Jeg gjør lite og klager mye, det vet jeg. Om jeg er irritert eller sint så går det som regel ut over deg fordi jeg ikke er så flink til å uttrykke sinne for andre mennesker annet enn de som står meg nær, og du står meg nærmest. Ofte er det ikke deg jeg er irritert på i utgangspunktet, men det er rart hvordan man alltid finner noe galt når en trenger å få ut litt sinne. I tillegg er jeg dårlig på å si ifra hva som er galt så du går rundt som et spørsmålstegn og er usikker. Det beklager jeg.
Jeg håper bare ikke du er usikker på min kjærlighet til deg. Du er det herligste mennesket jeg noen gang har fått æren av å bli kjent med. Du er den beste partneren jeg noen gang har hatt, eller noen gang kunne drømme om. Vit det, og husk det, elskling. Selv om jeg kanskje ikke føler meg helt hjemme i leiligheten din så føler jeg meg alltid hjemme i dine armer. I din trygge favn. Du er og har alltid vært der for meg, det vet jeg. Jeg håper du vet at jeg er det for deg også.
Jeg elsker deg så høyt.
0 comments:
Post a Comment