Call the nurse

Dagene går. Ikke fort, ikke sakte, de bare går. Jeg står opp om morgenen og legger meg i samme seng om kvelden, og dagen er over. Plutselig er det en ny dag og like fort er den over. Dagene blir til uker. Ukene blir til måneder. Tiden bare glir forbi, og vi merker det ikke før den er langt bak oss. Dagene, ukene, månedene glir forbi oss. Lydløst og umerkelig som tåken over innsjøen om morgenen. Jeg merker tåken nå. Det er som om den ikke vil lette.

Jeg hører stemmer gjennom den, men kan ikke se hvem de kommer fra. Stemmer som ikke er enige om noen ting. Stemmer som forteller meg hva jeg skal gjøre, hva jeg skal tenke. Stemmer som ber meg tenke selv. Stemmer som gjør meg ivrig og spent. Stemmer som dytter meg ned på jorden igjen. Stemmer som lyver. Stemmer som nekter. Stemmer som forteller den hardeste sannhet. Stemmer. Stemmene.. Er de alle mine egne?

Stemmene i tåken. Tåken som ikke vil lette. Den ligger som et tungt teppe over meg. Tykt som folkehavet på nasjonaldagen. Så tykt at jeg nesten ikke ser hvor jeg går eller hvor jeg står. 

Likevel har jeg solbrillene på.