Det føles som jeg venter. Når jeg kommer hjem fra jobb, setter meg på min faste plass i sofaen og slår på tv'n da føles det som om jeg venter. Slik har det vært de siste 3 kveldene. Lurer på hvor lenge det skal føles slik. Det er nemlig slik jeg har sittet å ventet de siste tre månedene etter jeg har vært på jobb. Jeg har aldri trengt å vente så altfor lenge før han har vært der. Kjærestemannen.
Jeg er ikke noe flink med forandringer. Når det skjer forandringer som dette så tar det tid før jeg klarer å venne meg til det og iløpet av denne tilvenningtiden så føler jeg meg brått håpløs. Forlatt, på en måte. Jeg venter jo på noe jeg er vant til at skal komme, men så kommer det ikke. Han kommer ikke. Føler meg nesten litt skuffet, men den følelsen må jeg bare grave ned i undertøyskuffen. Vi ble enige om dette, det kommer til å være bra for oss. Sunt for forholdet. Men akkurat nå, akkurat når det er helt nytt, nå som vi har sovet fra hverandre flere netter enn gjennom hele forholdet (nesten iallefall), nå føles det.. Rart.
0 comments:
Post a Comment