Jeg smiler idet jeg går mot postkassen. Selv om det såvidt er en centimeter så ser jeg likevel at lokket ikke har gått helt igjen. Det er noe der, noe som er akkurat litt for stort eller høyt til å passe akkurat. Jeg blir sikrere og sikrere jo nærmere jeg kommer postkassen. Når jeg løfter opp lokket er det som jeg trodde, en
pakke der. En pakke som ser helt vanlig ut i brun papp, med et hvitt klistremerke med mitt navn og adresse på. Det eneste som skiller denne fra de andre pakkene jeg har fått er at den ikke har noen
avsender.


Det klør i fingrene etter å åpne forseglingen idet jeg går tilbake mot døren, og idet jeg er kommet innenfor dørkarmen begynner neglene å grave for å åpne pakningen. Når jeg kommer på toppen av trappen ser jeg allerede noen
rosa fjær under pappkanten. Jeg river toppen av på vei til sofaen og drar ut den
rosa kilefjæren. Den kommer han til å like. Jeg kiler meg selv litt under haken, nedover halsen og brystet før jeg legger den fra meg.
En titt ned i esken og jeg ser flere rosa ting.
De har veldig mye rosa igrunn. Jeg stikker hånden ned blant innkjøpene mine og når jeg trekker den opp igjen har jeg en
liten, vibrerende kanin mellom fingrene. Du var søt, tenker jeg før jeg setter den til siden og begynner å grave i esken igjen. Nå kjenner jeg paljetter mot fingertuppene og må smile litt idet jeg trekker hånden til meg. Det er et
strømpebånd, et rosa strømpebånd, og på dette
strømpebåndet er det en liten lomme. Ut av lommen drar jeg noe som ser ut som en
leppestift, men jeg vet bedre. Så gøy.


Det er en siste ting i esken, og det er
tingen jeg har gledet meg mest til å prøve. Ikke på grunn av hvordan den vil påvirke meg, men reaksjonen den vil få fra ham. Jeg åpner straks plastikken og kikker litt på den. Drar litt i den for å kjenne ordentlig på stoffet, eller trådene. Det er ikke lenge til han kommer hjem nå så jeg tar av meg olabuksene og toppen. Sokkene rives av og undertøyet faller mot parketten. Jeg prøver forsiktig å ta på meg den nye
drakten. Det går sakte fordi tærne setter seg fast i maskene, men jeg får
den på meg til slutt.
Jeg drar
strømpeholderen på meg også, og nå er det bare å vente. Det tar ikke lang tid før jeg hører skrittene hans i trappa. Jeg stiller meg i gangen, rett under lyset, og roper rolig hei, kjære! i hans retning. Snart står han i toppen, i døråpningen og kikker mot meg. Blikket hans er uvurderlig. Han har allerede studert meg fra topp til tå og opp igjen med øynene flere ganger. Nå har han sett lenge nok og går bestemt mot meg, løfter meg opp og bærer meg inn på soverommet.