Nå er det ikke lenge til vi drar, og først idag har vi fått bekreftet at vi har bil å kjøre ned med. De siste dagene har jeg vært med gode venner og med far og lillesøster. Det har vært koselige stunder, stunder med latter, øl og grillmat. Disse dagene har vært dager fulle av sosiale gleder, store forhåpninger og forventninger, men også av sinne, skuffelse, frustrasjon og irritasjon. Dager med tårevåt pute og dansing i solen om hverandre. Høyt oppe og berører skyene på himmelen i det ene øyeblikk og så er det noe som skyter deg ned i en mørk jordkjeller igjen i neste øyeblikk.
Opp tidlig med håp og glede i tankene så tar man en telefon og håpet er knust. Gleden gjemmer seg i lyset, men man kommer seg ikke ut av mørket. Prøver å lure gleden til seg med et glass rødvin, og tror nesten at det hjelper litt. Iallefall nok til å kunne smile, selv om det kun er med leppene, ikke øynene. Samler noen venner, kjøper seg øl og en liten stund er gleden tilbake. En deilig stund med gode venner og familie. Men plutselig ruller det inn en tekstmelding og gleden går og gjemmer seg igjen. Smilet er atter en gang kun på leppene, ikke i øynene. Alkoholen tar etterhvert over og lammer alle følelser, alt kan smile nå. De negative cellene i kroppen er bedøvet og kun de positive får leke seg i glansen i noen herlige minutter. Minutter med mine kjære rundt meg, men de forsvinner en etter en og snart sitter jeg alene igjen. Allerede før jeg får lagt meg i sengen våkner alle de negative cellene igjen. De tar over tankene, fortærer gleden og sender det positive ut som salte dråper nedover kinnene. Smilehullene har tatt pause og det er bekymringrynkene som tar over. Putevaret blir våtere og våtere og når det ikke lenger går an å snu den for å finne tørre områder, da sovner jeg.
Jeg våkner til at telefonen ringer og hadde absolutt ikke trengt flere dårlige nyheter. Tenker senere at en bare skulle latt det ringe.
